Innledning
Koronapandemien har ført til at flere områder av Norge har måttet ta i bruk strenge smitteverntiltak for å holde smitten nede. Dette har spesielt rammet barn, ungdom, studenter og lærere, med varierende bruk av hjemmeskole og stengte utdanningsinstitusjoner når det har vært mye smitte i samfunnet. En ny teststrategi som gikk ut på jevnlig testing med antigen-hurtigtester ble startet opp i flere kommuner i Norge våren 2021, med mål om å redusere smitte i gruppen barn og unge, samtidig som undervisningstilbudet ble opprettholdt best mulig. Jevnlig testing innebærer testing med regelmessige intervaller av en definert gruppe, uavhengig av symptomer eller kjent eksponering. Effekten av tiltaket på smittespredning er hovedsakelig avhengig av smittestatus i lokalmiljøet, testhyppighet og oppslu*tning om testing, og gjeldende smittevernråd/regler.
Strategien var anbefalt implementert i områder med høyt smittetrykk. Testaktiviteten og resultater av antigen-hurtigtester er i denne sammenheng ikke journalpliktig. Testene telles derfor ikke med i offentlig statistikk, med unntak av de positive prøvene som blir bekreftet med NAT (nukleinsyreamplifikasjonstest, eks. PCR). Det var derfor ønskelig å holde oversikt over testaktiviteten, og få et datagrunnlag for å kunne vurdere om tiltaket fungerte etter hensikten og at ressursbruken var forsvarlig. Rapporten samler noen av erfaringene og resultatene vi har fått inn i perioden uke 9-24, og har som hensikt å gi en oversikt over bruk av jevnlig testing med antigen-hurtigtester i utdanningsinstitusjoner på landsbasis våren 2021.
Metode
Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) startet sitt prosjekt med testing blant studenter i uke 9 i samarbeid med Helsedirektoratet (Hdir) og Folkehelseinstituttet (FHI), Helse Vest RHF (regionalt helseforetak) i uke 11 blant elever og lærere i videregående skole. Testingen ble mer utbredt i kommuner og utdanningsinstitusjoner etter det ble publisert en veileder for jevnlig testing med antigen-hurtigtester i slu*tten av april 2021 (fra HDIR og FHI). Det ble anbefalt at deltakerne skulle prøveta seg selv i fremre nese (selvprøvetaking) etter opplæring. I ungdomsskole og videregående skole ble det anbefalt at opplært personell skulle analysere og avlese testen. Selvtesting (personen selv utfører prøvetaking, analysering og avlesning) kunne gjennomføres av studenter (høyskole- og universitetsnivå) og foreldre til barnehage- og barneskolebarn (som surrogatmarkør) etter opplæring. Positive tester skulle bekreftes med NAT.
Det var ingen standardisert rapporteringsløsning på plass før prosjektene startet i SiO og Helse Vest RHF, men de hadde egne løsninger for innsamling av data. Med utgivelse av veilederen ble det laget et provisorisk rapporteringsskjema som skulle sendes inn på e-post til Hdir, og senere et forenklet elektronisk rapporteringsskjema i Nettskjema med sikker lagring i Tjeneste for Sensitive Data (TSD). Det ble bedt om jevnlig rapportering av testaktivitet, antall positive tester, antall eventuelle falske positive tester og kontrolltiltak (karantenebruk, trafikklysmodellen).
Grunnet samarbeid med SiO, inneholder rapporten mest data herfra. Rapporten inneholder også noen tall fra prosjektet i Helse Vest RHF (se egen rapport), og data fra andre deltakende kommuner som er samlet inn via rapporteringsskjemaet til FHI/Hdir og andre rapporteringsløsninger. Grunnet ulike rapporteringsløsninger og varierende grad av innrapportering er ikke tallgrunnlaget komplett.
Resultater
177 utdanningsinstitusjoner i 38 kommuner i 4 fylker har deltatt. Flest tester er tatt i Oslo og Vestland, etterfulgt av Viken og Vestfold og Telemark. I starten av perioden ble flest tester tatt på universiteter, med økende grad av deltakelse av videregående skoler utover våren. Prosentvis deltakelse har vært varierende, men blant de som har rapportert har gjennomsnittlig deltakelse vært på 77 % blant elever og 49 % blant ansatte.
Totalt ble 117/313 132 tester positive på antigen-hurtigtest, det tilsvarer 0,04 %. Lavest positivitetsrate var det for Vestland, mens Oslo hadde høyest positivitetsrate. Andelen positive tester i utdanningsinstitusjoner var høyest i ungdomsskole og universitet, og i ungdomsskolen og videregående skole høyere blant ansatte enn blant elever.
Andelen falske positive hurtigtester har vært lav i fylkene med flest deltakere, henholdsvis 0,09 og 0,7/10 000 testede i Vestland og Oslo, hvorav data fra Oslo inkluderer bruk av selvtester blant studenter. Dette er godt under den antatte falske positivitetsraten på 4/10 000. Vi har ikke komplette tall på bruk av karantene i forbindelse med jevnlig testing, men inntrykket er at tiltaket ikke har ført til økt bruk av skolestenging eller omfattende karantene. Det har vært uttrykt bekymring for at jevnlig testing kan føre til falsk trygghet og dårligere overholdelse av smitteverntiltak i inkluderte skoler. Inntrykket basert på erfaringer og resultater fra denne rapporten er derimot at tiltaket har ført til større fokus på smittevern.
Diskusjon
Uten en kontrollgruppe er det ikke mulig å si noe sikkert om hvilken effekt tiltaket har hatt på smittesituasjonen lokalt og nasjonalt. Testingen har imidlertid fanget opp en del smittede som ville blitt oppdaget senere, eller ikke i det hele tatt grunnet milde eller ingen symptomer. Da ungdom og unge voksne ofte har større kontaktnett enn yngre og eldre aldersgrupper, kan testingen ha forhindret større utbrudd/ massesmittehendelser.
Vår erfaring er at det var utfordrende å sette opp en hensiktsmessig rapporteringsløsning på kort tid. Noen pilotprosjekter var allerede i gang med testingen før vi hadde et rapporteringssystem på plass, rapporteringsløsningen har utviklet seg over tid, og de fleste kommuner implementerte denne nye strategien med jevnlig testing under en periode med høyt smittetrykk, og det er derfor forståelig at det har vært varierende grad av innrapportering.
Kommunene rapporterer ulike erfaringer med teststrategien; jevnlig testing har blitt opplevd som et nyttig tiltak noen steder, mens andre ikke synes ressursbruken sto i forhold til utbyttet. Det er også varierende tilbakemeldinger fra ansatte/lærere og elever/studenter om hva de synes om tiltaket, men de har vært overveiende positive. Det er viktig å undersøke om målgruppen er motivert før tester deles ut, at deltakerne har fått opplæring i hvordan testen skal tas, analyseres og avleses og fått beskjed om hvordan de skal forholde seg til eventuelle positive testsvar. Dette for å unngå å dele ut tester som ikke blir brukt, minimere faren for falske positive og falske negative tester og skape trygghet rundt prosessen.
Denne rapporten kan ikke si noe om antigen-hurtigtestenes sensitivitet ved bruk i jevnlig testing, men testenes spesifisitet er høyere i våre data enn hva de fleste andre studier har funnet, også blant studenter som har utført testingen som selvtesting hjemme.
Selv om modelleringsstudier tyder på en god effekt av jevnlig testing på smittespredning, og denne og andre rapporter støtter en slik antakelse, inneholder den mange usikre momenter som medfører fortsatt usikkerhet rundt smittereduserende effekt av tiltaket. Dette bør forsøkes besvart i randomiserte kontrollerte studier.
Konklusjon
Jevnlig testing er et tiltak som kan bidra til å begrense smitteutbrudd, og holde utdanningsinstitusjoner åpne på en smittevernforsvarlig måte, uten at positive og negative prøvesvar fører til mer utrygghet eller en falsk trygghet. Det er viktig med god informasjon til de som skal delta i testingen, og vi understreker at testingen skal være frivillig. Tiltaket bør kun innføres dersom deltakere er motiverte og kommunen vurderer at fordelene veier opp for ressursbruk og belastningen med jevnlig testing.
Hensikten med å redusere smittetrykket i yngre aldersgrupper med lav sykdomsbyrde er hovedsakelig å stoppe smitte fra å spre seg til mer sårbare individer i samfunnet. Jevnlig testing er et alternativ til mer inngripende og ressurskrevende tiltak som innføring av hjemmeskole og stengte utdanningsinstitusjoner. Teststrategien er nyttig å ha i beredskap, men samfunnsnytten av tiltaket må veies opp mot belastningen det er å bli jevnlig testet, som sannsynligvis vil være høyere jo yngre aldersgruppen er.
Spesifisiteten til testene har vist seg å være svært god, også ved selvtesting etter opplæring, og vi anbefaler derfor selvtesting som primær testmetode fremover, også for ungdomsskole- og videregående elever. Dette vil redusere ressursbruken ytterligere, og gi en lavere belastning og testterskel.
Innsamlede data gir ikke mulighet til å måle en eventuell effekt av tiltaket på smittespredningen, men erfaringene rundt oppslu*tning om testing og øvrige smitteverntiltak blant inkluderte personer, nøyaktigheten til antigentestene og ressursbruken styrker antakelsen om at dette er et effektivt tiltak for å begrense smitten i grupper med høy forekomst av smitte og/eller høy smitterisiko (lokalt høyt effektivt reproduksjonstall, Re).
